Mulige måter å være i verden på i Det er Ales av Jon Fosse : en nærlesning i lys av skriverbegrepet og heideggerske begrep som "stemning", "sannhet" og "Dasein"

Dette er en nærlesning og tolkning av prosateksten Det er Ales (2004) av Jon Fosse. Den handler om Signe som tenker tilbake på den dagen for 23 år siden da mannen hennes, Asle, forsvant på sjøen. Skriftspråket i Det er Ales er en utfordring for leseren fordi det er svært gjentakende. Det er også forvirrende fordi det ikke alltid er åpenbart hvem som ser eller hvem som snakker. Fremstillingen unndrar seg en fast og entydig tilskrivning av betydning, og en av mine ambisjoner er å kunne si noe om det positive eller meningsfulle som jeg mener å spore i teksten. Denne avhandlingen er delt i to; første del tar for seg fortellerteknikken og språket. Andre del omhandler stedet som blir konstruert i teksten, væren i henhold til Heidegger, samt verkets eksistensielle verdi (sannhet). Jeg mener at Det er Ales formidler noe viktig som angår måten mennesket lever på, og en utfordring blir å beskrive hvordan dette kommer til uttrykk og hvilke eksistensielle verdier teksten formidler. Ved hjelp av begreper og forståelsesmodeller hentet hovedsaklig fra Væren og tiden og Kunstverkets opprinnelse av Martin Heidegger, samt Production of Presence av Hans Ulrich Gumbrecht forsøker jeg å si noe om hvilke teser og ideer teksten fremmer. Signe og Asle er to ulike måter å være i verden på, og stemningene som følger dem er viktige fordi de indikerer karakterenes verdensforståelse. Asle er i harmoni med verden og Signe er usikker og engstelig i verden, og disse måtene å være i verden på har jeg sett i forhold til stedet (omgivelsene) og døden. Som moderne lesere kan vi identifisere oss med stemningen som er knyttet til Signe som er preget av uro, skyld og usikkerhet. Fosse skriver om det religiøse i forhold til romanen på samme vis som Heidegger skriver om måten sannheten kommer til syne på i verket. Det religiøse i romanen er de usikre elementene i teksten, de som åpner for noe som forblir udefinerbart. På denne bakgrunnen blir jakten på mening som alltid forsvinner den eneste måten å nå en form for sann erkjennelse. Epistemologien i teksten er slik ikke forbundet med noe sikkert, men tvert om med noe usikkert, og det poetiske språket og fortellerperspektivet (skriveren) er med på å underbygge dette